Caledoniankanalen

Ja vel folkens, da var det tid for en ny oppdatering på sida, etter en del hinting om at dette burde komme. Vi har nå seilt oss utpå (små)dypt (salt)vann igjen og det føles unektelig godt.

Etter å ha utforsket Inverness med alle dens inngjerdinger var det på tide å forlate den trygge tidevannsstrømfri havna. Heldigvis var det ikke mer enn 20 minutter med sjø løpende på syvmilsstøvler foran oss. Når vannet skal synke 2-3 meter på noen timer blir det fort motstrøm av slikt. I hvert fall til vi har lært oss å regne på disse tidevannstabellene. Uansett. Vi kom oss inn gjennom den første slusen onsdag 22. juni og hadde virkelig planer om å ferdes på kanalene. Men i mangel av både bensin og mat ble det til at vi lå i starten av kanalen en dag til. Her benyttet også Odd Rune og Jørgen muligheten til å vaske tøy. Videre ble det rene og pene tøyet puttet inn i tørketrommelen sammen med de tre pundene det kostet. Det viste seg imidlertid at akkurat denne maskinen ikke virket. Så da sto Odd Rune der med hendene fulle av vassent tøy og ingen flere mynter. Men fortvil ikke kjære leser, redningen var ikke langt unna. Faktisk inne på doen rett ved siden av. Derfra kom det nemlig en liten vaskedame ut. Hun tok opp lommeboken sin og fant frem tre nye pund som hun puttet på en annen maskin slik at vi heller kunne tørke tøyet vårt der. Det kaller jeg moderlig service! Gleden boblet over hos Toddy som bøyde sin lange kropp ned og ga henne en god klem!

Dagen etter fikk vi summet oss til å kjøpe bensin akkurat litt for sent til å rekke slusen, men vi har jo et år på oss, så vi kalte dem opp på VHFen og spurte når neste åpning var. De hyggelige slusefolkene kom med et nytt tidspunkt samt et nytt spørsmål vi strengt tatt hadde håpet på å unngå: ”Could you please spell the name of your boat? Phonetically.” Igjen godt vi har et år på oss. Vi fikk faktisk et tips av noen andre langturseilere at det første vi måtte gjøre før vi kastet loss, var å skifte navn på båten. Begynner så smått å forstå hvorfor…

Disse slusene er imponernde byggverk egentlig. Å bevege seg oppover kun ved hjelp av tyngdekraften, som en for øvrig skulle tro dro oss nedover, slutter egentlig aldri å fascinere oss. Det er vel dette som er Arkimedes lov i praksis. Her kan vi kjøre båt midt inne i landet omgitt av høye fjell og sauer om hverandre. Som dere forstår foregår turen på disse kanalene i ganske rolige forhold, så sjøvettreglene kan bli litt vel fornuftige, dermed blir det litt så som så med denne redningsvesten. Da vi kom inn i en sluse og mannskapet på båten bak oss fikk stjerne på flyteplaggene sine, fikk vi bange anelser om slusedamas favorisering. Dette ville vi ikke ha noe av, og vesten vår kom på i en fart. En etter en måtte vi opp på land og motta våres stjerne med et tilhørende håndtrykk eller klem for de ivrigste.

Urquhart Castle ved Loch Ness

Etter utallige skipsråd våget vi oss utpå Loch Ness. Evakueringsplaner og nødprosedyrer var omhyggelig gjennomgått slik at vi skulle være godt forberedt i dette sjøuhyrherjede farvann. Vi beveget oss lydløst over vannet for ikke å tiltrekke oss oppmerksomhet. Etter å ha speidet og speidet etter livstegn kunne vi konkludere med at sjøuhyret lot oss passere. I hvert fall for denne gang. Det viste seg nemlig at alle turistbåtene med glassbunn var av mer interesse for Nessie.

Inn i kanalen og ut igjen på neste innsjø, Loch Lochy (skottene begynner å gå tom for navn) bar det. I motsetning til andre båter som gikk rett på vinden med jerngenoaen begynte vi å krysse oss oppover for seil. Kremvisperen på hekken vår er ikke noe tess i de krappe bølgene i og med at den visper mer luft enn vann.  I en stagvending nærme bilveien langs sjøkanten fikk vi bekreftet at kjærligheten mellom buss og båt fortsatt er sterk. En turistbuss full av nettopp, ja, turister tutet på oss og majestetens mannskap vinket iherdig tilbake. Etter flere slag, vannlekkasje og mange regnbyger senere ble det omsider landkjenning der vi møtte på en landskjenning, nemlig Frida. Det er båten med Frank, Wenche, Astrid og Tor Inge som vi har seilt sammen med oss stort sett siden Inverness. Disse ble så begeistret for vår ankomst at de ba oss sporenstreks ned i båten på en liten ankerdram. Uten mat og drikke duger jo helten meget dårlig sies det, så denne ankerdrammen gikk rett i fletta, med all den hygge det innebærer.

Fort William ble kanalens siste stopp får vår del. Selv om byen ikke var noe å skrive kort hjem om, satt vi av en dag der til å bestige Storbritannias høyeste fjell, selveste Ben Nevis. En fin dagstur for oss med flate seilerrumper.

I skrivende stund befinner vi oss i marinaen utfor Oban, nok en postmann Pat by langs vestkysten av Skottland. Turen videre i dag er ikke bestemt, men vi håper på  å ende opp i Belfast om en ukes tid om ikke vær og vind skulle være veldig kjipe. Flere bilder kan sees i albumet vårt.

Advertisements

4 responses to “Caledoniankanalen

  1. Hei!
    Fint å høre fra dere. Det går jo riktig så bra slik jeg kan tolke det ut fra de opplysninger dere gir. Helt enig i at navnet på båten er for komplisert. Det er da mye enklere med bare Mette! Her hjemme er alt vel. Mormor og morfar er på plass i Krossvik og i dag kommer Bernt og Karen. God tur videre.
    Hilsen Mette (mor)

  2. Nemlig!
    Sånt skal det gjøre gutter. Masse fine bilder og bra henvisninger som blir studert på kryss og tvers, og ikke minst en fin skriveklo!
    Jau da, dere kunne jo finne et enklere navn, men hvorfor det? Så må jo vimp’ln jo kuttes og det er ikke så lett uten symaskin, bare så dere vet det! Dessuten har dere bare godt av å øve på spellinga på fremmedlandsk.
    Og så seilinga da. Har ikke mye greie på det, men dere er gode som ikke satte dere fast i kanalen og slusene som Wiktoria i Skiens kanalen greide her om dagen.
    Æ lier det æ ser på sida dokkers og fortell te all som vil og ikkje vil høre.
    Anda i Kristiansand.

  3. Hei godtfolk. Eg har nettopp vært på seiltur til Shetland. (6-9 juli) Der traff vi flere norske seilere som var på vei hjem fra Karibien. Samtlige eg snakket hadde lagt merke til dere. De kunne blant annet fortelle at slusevaktene i Caledoniakanalen var ganske frustrerte og hadde store problemer med å få skrevet ned navnet på båten. Dere har tydeligvis gjort inntrykk på de dere har truffet på veien.

  4. Tjohei! Høres ut som dere nyter turen, vi er i Oban nå.. Hadde en knall tur gjennom kanalene med bare go’vær! Kos dere videre, så håper jeg vi ses etterhvert! Ship O’hoi fra oss i Milla

Kommentarfeltet er stengt.