Nord-Skottland til Nord Irland

Ut av Caledoniankanalen bar det for full motor. Tidevannet var ikke på vår side ennå, så mens de andre båtene peiset på videre, ankret vi heller opp rett utenfor slusen. Utpå ettermiddagen begynte vi å seile oss sakte, men sikkert sørover.

Sir Sean Connery

Etter som ryktene skal ha det til at Sean Connery har et pent lite sommerslott rundt om i disse farvann er det ikke til å nekte for at rorvakten fikk det travelt med å holde utkikk. Det ene slottet etter det andre dukket nemlig opp. Til slutt måtte vi dessverre konstatere at ingen Sean var å se noen plass. Da det lakket mot kvelden nærmet vi oss Corran Narrows. Dette er et ganske smalt sund hvor alt vann som skal inn til Loch Linnhe må gjennom. Bølgene graver seg skikkelig opp, og selv alle våre elskede 15 hingster fikk trøbbel med å holde følge. Oppvasken nede var allerede påbegynt, så pedalen måtte vi bare fortsette med å holde flat, slik at ikke alle kopper og kar skulle hoppe ut av kummen. Til en forandring var strømmen på vår side, så her kom vi ut av det hele skikkelig bra. Et tidevannspoeng ble tildelt!

Lenger sør i Skottland ankret vi opp over natta for første gang på turen. Vi fikk nemlig pekt ut en fin liten bukt på kartet av noen seilere i Oban. Samtidig som vi fantaserte om å ligge på svai i en idyllisk liten bukt for oss selv, dukket flere og flere master opp i horisonten. Til slutt var det bare å innse at det ikke bare var oss som syntes denne bukta var fin. Vi ankret opp kanskje en smule for nær et par andre båter og selv om vi fryktet å våkne av et dunk etterfulgt av sinte skotter i løpet av natta gikk det hele veldig greit. Faktisk så greit at vi sanket inn to ankringspoeng.

Sørover skulle vi, og nå kunne vi for første gang føle på oss at det var nettopp dit kursen gikk. Sol og blå himmel, for første gang siden Kristiansand, ble godt mottatt. Om ikke dette var nok, kom det flere flokker med delfiner som ville vise oss vei. De hoppet og spratt rundt båten til fantastiks trekkspillmusikk komponert av stuerten selv.

Helt sør i Skottland ligger en liten by ved navn Port Ellen. Ved første øyekast kunne dette se ut som en ganske sliten fiskerlandsby med den industri som først ønsket oss velkommen. Så var det dette med førsteinntrykk da. Port Ellen viste seg nemlig å være en utrolig idyllisk liten landsby hvor penger til dusjen ikke puttes på en maskin, men legges i en liten boks ved inngangen. Her var tørketrommelen noen tørkesnorer ut i hagen, og lå man mer enn tre dager i marinaen kunne man slippe å betale havneavgift for resten av oppholdet. Senere på kvelden bar vi med oss grillen bort til stranden hvor stekt fisk (både selvfisket og selvkjøpt) sto på menyen. Herlig! Jørgen fikk seg også en klipp hos skutas frisør.

Port Ellen

Morgenen etter gikk vi for å ta ut penger på butikken som skulle åpne rundt ni en gang. Da butikksjefen omsider kom, hadde han glemt pengene til minibanken og måtte stenge for å gå hjem igjen og hente de. Etter en stund var han tilbake og puttet pengene inn i en maskin som så ut som en data fra det russiske atomprogrammet under den kalde krigen. Etter som flere kunder dukket opp mens han holdt på, ble han tydelig rødere og rødere i toppen. For å lette litt på trykket var det en av kundene som gikk bak disken, slo inn varene, betalte og gikk ut døren. Det viste seg at ingen av våre kort likte maskinen, så vi fikk heller ta ut penger i disken. Mens vi sto i kø kom det inn en dame i all hast, tok et par melk, gjorde butikksjefen oppmerksom på dette og løp ut igjen til et bekreftende nikk fra sjefen. En ganske morsom butikktur alt i alt.  Med penger i hånd kunne vi betale både havneavgift og skaffe ny gass til byssa. Da vi kom tilbake til båten oppdaget vi at vi hadde glemt igjen kortet i butikken. Men dette var ikke noe problem, for kjøpmannen hadde også oppdaget dette, så kortet lå allerede inne i båten og ventet på oss!

Vi heiste seil og satte kursen over til Nord Irland. Etter en litt humpete seilas som førte til både spyling og spying kom vi inn til kysten etter bare tre timer og regnet med å bruke en liten time inn til marinaen.

Utenfor Rathlin Island er det merket med både bølger og spiraler på kartet, noe som viste seg var velbegrunnet. Maken til strøm! Vi seilte tilsynelatende rett fram, mens gpsen viste både bakover, sidelengs, sikk sakk og diverse andre border man lærte på barneskolen. Med full maskinkraft og mange liter bensin tildelt ozonlaget kom vi inn til Ballycastle ytterligere tre timer senere. Disse samme strømmene ga oss også et heftig dytt i riktig retning noen dager senere, på vei til Belfast. Vi cruiset sørover i ti knops fart ved lavt turtall. Og viste vi krefter var det ikke langt unna fartsrekorden for båten! Veldig ålreit.

Danny og Chris

Torsdag 7. juli la vi til kai i en marina like utenfor Belfast. Neste dag tok vi toget inn til byen for å sjekke ut hva det var vi var kommet til. I en butikk kom vi i snakk med Christopher som jobbet der. Da det kom fram at vi var på vei til Karibia i vår lille seilbåt ropte han på kompisen Daniel og sa at disse skulle være med dem ut på byen i kveld! Som sagt så gjort. Vi endte opp med å bo hos de to dager på rad med mye liv og røre attpåtil. Chris og Danny spilte i et band som kaller seg More Than Conquerors, så da de ble med oss på seiltur fant vi frem ukulelen og trekkspillet og fikk servert en liten konsert midt ute på fjorden!

Orangefest

12. juli er en stor markeringsdag for Nord Irland. Kvelden før ble vi derfor invitert hjem til Dannys foreldre på

mat og bålbrenning. Hjemme hos foreldrene så det ut som at dette var en alminnelig festaften, men da vi kom ut for å se på bålet senere på kvelden forsto vi litt av hva det hele dreide seg om. Den store folkemengden som var samlet på plassen foran et gigantisk bål besto utelukkende av protestanter. På toppen av bålet var det plantet et stort irsk flagg, som jo er det katolske flagget her. Da flagget gikk opp i flammer bruste det i hele skaren. Vi spurte hva som hadde skjedd hvis vi hadde vært katolikker og fikk til svar at vi mest sannsynlig hadde blitt kastet på bålet. Det er tydelig at konflikten ennå ikke er død, selv om det hele har roet seg mye.

Til tross for dette hadde vi en utrolig fin byferie sammen med Chris og Danny. Uten dette bekjentskapet ville vi definitivt ha sett på byen gjennom en vanlig turists øyne. De bodde for øvrig i en veldig typisk guttestudentleilighet, sammen med resten av bandet deres. Det vil altså si, masse rot, skitten dass og ellers mye vond lukt. Med andre ord, her kunne vi føle oss hjemme!

Dette oppholdet har til nå vært turens høydepunkt. Nå starter ferden videre sørover og vi merker at tankene rundt Biscaya begynner å snike seg innpå oss. Etter å ha møtt på Petter og Louise i Ardglass har vi likevel forstått at det hele vil gå veldig greit da vi fortsatt er bra tidlig ute i sesongen. De krysset nemlig over i oktober i fjor, som jo mildt sagt er i seineste laget.

Advertisements

8 responses to “Nord-Skottland til Nord Irland

  1. mora di, ingvild og guillrmo er i ålesund og skal til brekke i morgen vi driker vin, spiser pizza og driker vin og kosser oss

  2. Høres ut som en virkelig kongelig seilas! Følger iherdig med på bloggen deres! Keep up the posting. Hilsen en kaptein med landsyke 😉

  3. Ahoy! Så gøy dere har det! Jeg blir glad av å lese innleggene deres (for ikke å nevne litt misunnelig). Men for all del, fortsett å skrive! Det er en stor grad av underholdningsverdi for oss landkrabber! God tur videre, og me herties; husk at når sola står rett bak masta, bør man ikke tisse i motvind! 🙂

  4. Så herlig det er å lese om turen deres, og så gøy at dere fikk til det som var den store drømmen på Risøya! Dere er flinke til å fortelle, hvem.er.det som står for ordlyden? Jeg kommer til å følge iherdig med videre:)

  5. En varm hilsen fra nattevaktene! Nydelige bilder og flotte opplevelser dere har hatt. Kan tro mange er misunnelig på dere! Håper spekematen falt i smak 😉 Kos dere masse videre på tur! Blir kjekt å følge med dere flotte gutter videre på turen!

    Stor klem fra nattevaktene (Kari og Merethe) 🙂

  6. Hei på dere eventyrlystne unge menn! :-). Godt å se at turen har gått fint så langt. Er ikke lenger så bekymret for at det ikke skal gå bra. Gøy å følge med på reisebrevene. Vi er hos dere i tankene og gleder oss til å lese om deres spennende opplevelser :-).

    Vi skal underveis fortelle og vise barna hva Jørgen og dere andre opplever.

    Take Care!
    Hilsen oss i Wergelandsveien barnehage

  7. Ja no venta me på eit fyldig reisebrev,da har ikkje vore mykje nytt for «fansen» på ei stund. Dataen virka vell etter ein fuktig biscaya overfart? Gjekk det bra med båten?Her i brekke venta me på godt ver og håslått!

Kommentarfeltet er stengt.