Fra Rabat til Essaouira i Marokko

Etter to døgn i sjøen gjorde vi båten presentabel til å få formalitetene om bord i Rabat. Vi hadde lest oss grundig opp på dette området, så da kapteinen for sikkerhetsskyld hadde skiftet fra shorts til bukse og puttet en pakke utdelingssigaretter i lomma kalte vi opp marinaen. De sendte en båt ut for å lose oss inn i havna. Dermed var sirkuset i gang. På innsjekkingsbrygga ble vi først bordet av en hund som skulle sjekke odøren i båten eller noe. Så bar det inn på politistasjonen for nøye gjennomgang av passene. Det kunne jo hende at de var falske. De så i hvert fall veldig alvorlige og morske ut der de sjekket hver opplysning opp mot en egenerklæring vi leverte. Da alt var godkjent gikk turen inn til neste bygg som stort sett besto av et stort rom med en tom pult. Dette var immigrasjonsmyndighetene. Fyren her var litt blidere og hjalp til og med kapteinen med å oversette papirene som skulle fylles ut. Enda et stempel ble dunket på papiret og så var det over til siste bygning. Her var det en ny kar som hadde enda bredere smil. Dette var havnekontoret og siste instans før vi kunne entre Bouregreg marina. Vi fikk til og med velge hvor vi ville ligge i den nokså tomme havna. Så jo lenger ut i systemet man kommer jo blidere er tydeligvis folket.

I Rabat kan man fortsatt traske gatelengs uten å bli haiet av alle som vil prøve å selge deg noe. Man kan fortsatt kjøpe middag for tre til under 40 kroner og folk sier fortsatt ”welcome to Morocco” for å øve seg på engelsk, ikke for å få en slant penger. At folk peker og ler av oss fordi vi er turister trengs vel knapt nevnes. På markedet kan man gå fra grill til grill og spise noe kebablignende greier for tre fire kroner stykke. I tillegg har de fransk som første fremmedspråk, så kapteinen får virkelig gravd frem de gjenglemte glosene som ligger under topplokket en plass, og litt etter litt klarer vi også å kommunisere med noe annet en tegnspråk. Det hele er veldig stas siden det kan virke som at Rabat og nabobyen Salé ennå ikke er blitt helt oppdaget av turismemaskinen.

Men da vi noen dager senere gikk bort til havnekontoret for å si at vi ville reise videre sørover fikk vi plutselig bange anelser om hvorfor. På kontoret var beskjeden nemlig at ”nei i dag var havna stengt, dere får prøve i igjen i morgen. Kanskje er det åpent da.” Etter å ha ligget her noen dager er det umulig å ikke få øye på de spøkelsesaktige båtene som ligger rundt her. De som virker så brått forlatt og nå står igjen som den eneste store blinken for måkenes ekskrementutslipp. Var det dette som var sannheten. De slipper ikke løs fra Marokkos nådeløse byråkrati og måtte til slutt gi opp kampen? Skulle majesteten ende sine dager her i Marokko alene og forlatt? Senere på kvelden fikk vi besøk av noen trekkspillspillende franske piker fra en nabobåt som ga oss en forklaring som lettet våre sinn mange hakk. Det var ikke krøkkete byråkrati, men bølger som brøt i havneutløpet som gjorde at vi ikke kunne seile ut. Så var altså Marokko et finfint land likevel. Noen dager senere hadde atlanterhavsdønningene roet seg slik at det gikk an å komme ut.

I El Jadida var forholdene litt annerledes. Vi fortøyde i enden av en liten kai inne i en fiskehavn som eneste turistbåt. Politiet var ikke flaue for å spørre etter gave (”if possible” vel og merke). Og for at innsjekkingen ikke skulle ta for lang tid har vi selvfølgelig en gave tiltenkt akkurat dem. Men da vi etter alt papirarbeidet kom med en (sikkert kjip) rosévin vi fikk gratis av havnemyndigheten tilbake i La Coruña kunne vi skimte en liten missnøye hos den ene av dem. De tok nå imot flasken uansett, så helt galt kan det ikke ha vært. Og hvem var det som sa at muslimer ikke drikker…

Neste dag ble vi invitert over hos en fiskebåt til nygrillet fisk og myntete. Etter en hyggelig stund med litt tegnspråk, litt franske skolegloser og ellers mye latter ville de gjerne ha en suvenir i retur. I og med at høstregnet snart er i gang her i Marokko hadde vi en regnjakke de kunne få, siden de hadde ymtet fram et ønske om det. Senere opplevde vi også et slagsmål inne ved fiskemottaket, så det er tydelig at det er små og kanskje trange kår her, selv om vi ikke helt forsto hva tumultene dreide seg om.

På vår vei til Essaouira var det magesjau som sto på dagsorden. Jørgen ble ferdig før seilasen startet, mens de andre fikk det underveis. Det slo kanskje hardest ut på Roger som bablet noe om fiskesteking i den verste feberrusen, mens Odd Rune og Jørgen tok vaktene nedover som vanlig. Etter godt over tre måneder på tur er det kanskje på tide at det måtte komme noe.

Essaouira er vindenes by. Her har turistene virkelig inntatt sin plass og det var nærmest litt uvant etter noen uker med minimalt møte med vestlige andre steder enn i marinaen. Byen er blant Thorbjørn Egner kalt kardemomme by og var en inspirasjonskilde til boken med det samme navn. Da vi blant annet hadde gått inn i jentenes hammam og alle kardemommesangene var gjennomgått, meldte vi oss på en surfetur slik at vi (på høy tid) kunne få møte på litt andre mennesker. En times kjøretur senere kom vi fram til en surfespot sammen med fire andre. Stuerten og Matrosen hev seg uti bølgene som Kapteinen syns var litt i største laget etter hans surfenivå. Mye padling, litt juling og en grillings senere reiste vi hjem igjen med stive muskler og trøtt kropp. Vi sov godt den natta. Har vel ikke hatt så mye fysisk aktivitet på en dag siden vi forlot Norge. Nå venter vi litt på godvær for å seile ned til Agadir rundt 80 mil lenger sør før vi krysser over til Kanariøyene i begynnelsen av oktober.

Angående denne siste myggen vi nevnte i forrige innlegg, var dette en feil vi bittert skulle få merke. Men at det var begynnelsen på siste mygg var vi nå ikke i tvil om. Vi rustet oss opp for kamp da vi forsto at det fortsatt var en liten skare igjen om bord. Etter å ha dynket båten i en heller lite myggvennlig kjemisk mikstur kan vi nå sove uten å være redd for å bli spist opp i løpet av natta. Uansett hvor mye mer spennende livet måtte bli når man ikke vet om man våkner opp neste morgen liker vi det bedre at det nå er fluene som regjerer. Men i og med at vi tiltrekker oss så mye dyr får det jo oss til å undre på hvordan det blir om bord når kakerlakkene kommer. Jaja, den tid den sorg…

Advertisements

10 responses to “Fra Rabat til Essaouira i Marokko

  1. øy øy øy øy så herlige bilder fra langt der sør. Skal studere hver detalje av former og farger.
    Har gps-smørret begynt å smelte?
    Må hver en bølge være deres venn!!!!!
    Anda på Slettheia

    • Ja det begynner såvidt å bli varmt nå, men er nok ennå litt tidlig å svinge til høyre. Ellers er det mange fine farger på markedene rundt her. Du ville likt deg!

  2. Hallo gamle venner.
    Det er skikkelig inspirerende å følge dere videre på ferden.
    God humor og flotte opplevelser dere skriver om.
    Kos dere nedover kysten av Afrika.
    Trenger dere noen kotakter på Gran Canaria, så ta kontakt.
    God seilas videre..

  3. Hei der.
    Gøy at du følger med. Vi har faktisk tenkt litt på dette med kontakter på kanariøyene, så vi snakkes sikkert når vi kommer dit. Reiser over til Lanzarote til uka nå. Walter ligger ennå urørt, (det gjør forresten sekstantboka og, men det er en tid for alt, så den tid kommer!). Han blir nok spist sammen med champagnen når vi ankommer karibia.

  4. Dette er jo artig, gutter! Dette er jo deres «livs reise». Pass godt på hverandre «der ute».

    • Hei. Ja, vi nyter Marokko!! Men nå begynner det å krible litt igjen, så i morgen reiser vi over til Kanariøyene etter nesten en måned her.

Kommentarfeltet er stengt.