Elvesafari i Gambia

Etter en stk middag og oppvask ved Lamin Lodge på lørdagen tenkte vi at det var på høy tid å stikke ut å ta en pils siden vi nå lå rett ved siden av en restaurant. Vi syntes så tydelig vi hørte liv der inne. Da vi hadde rodd i land var det helt dødt og helt mørkt, dermed var det bare å følge lyden. Dette ble vårt første møte med det skikkelige Afrika. Sandveien vi gikk på var helt mørk uten verken gatelys eller måneskinn. Gresshoppene hylte i kor og det raslet rundt om i buskene etter smådyr. Konsentrerte vi oss godt syntes vi at vi hørte en løve eller i det minste en tiger som knurret der inne en plass. Framme i landsbyen møtte vi på Omar. Han viste oss gjerne bort dit musikken kom fra. Hvorvidt det kan kalles et utested eller pub i henhold til norsk standard vil vi ikke slå fast, men de serverte nå i hvert fall ett og annet å slukke tørsten med. Bygningen bestod for det meste av et rom med et par bord og noen plastikkstoler. Ute sto det to store høyttalere og brølte ut så det ljomet i hele nabolaget. Det må gjerne være såpass for at det skal kunne høres nede ved båtene, 4-5 kilometer lenger unna. Men selv om puben var slapp, var folkene desto mer hyggelige og særdeles lette å komme i kontakt med. Neste dag ble vi også invitert hjem på lunsj til Omar etter en liten sightseeing rundt om i landsbyen.

Tirsdag 22. november reiste vi opp elva, noen dager forsinket på grunn av kapteinens tannlegeekskursjon. Første stopp ble James Island som ligger en liten dagsetappe med medstrøm og sola i ryggen opp River Gambia. Denne øya skal etter sigende ha vært en viktig øy da slavehandelen var på sitt verste. Her ble alle slavene samlet før de ble sendt videre til USA. Vi ankret ved siden av en fransk katamaran hvor Tessa var om bord. Henne hadde vi blitt kjent med i Lamin Lodge. I og med at katamaranen hun var på ikke skulle lenger opp elva, inviterte vi henne med. Det ville hun gjerne, men først om noen dager. Lite visste vi da om hvilken ulykke det vil si å ha kvinnfolk om bord…

I mellomtida reiste vi videre opp til Kemoto. Dette er en liten landsby med 300 innbyggere hvor elektrisitet ikke finnes og vann fås fra landsbyens ene kran. Da vi rodde i land ble vi møtt av en hel skare med folk, de fleste barn, som tok oss i mot med åpne armer. Vi ble gledelig vist rundt om i byen. Det nedlagte hotellet som tidligere hadde brødfødt landsbyen, skolen med de skrøpelige klasserommene og den store åpne plassen som ble brukt til fotball og annen lek for å nevne noe. Til enhver tid hadde samtlige av mannskapet minimum et barn i hver hånd. De tok på oss og ropte ”toubab”, som betyr hvit mann på wolof. Vi fikk hilse på foreldre og besteforeldre til en hel del av folkene som omringet oss. Hjemmet til fiskeren Buba så mer ut som et vedskjul, så det var nesten vanskelig å tro at det var et hjem. Før vi rodde tilbake til båten, fikk vi hjelp til å dele ut litt godteri vi hadde med. Det ble tydeligvis tatt godt i mot av både store og små. Søtsakene ble nøye distribuert med kø og det hele, så det skulle rekke til alle. Et utrolig hyggelig besøk, og (likevel det er en klisjé må det nevnes at) selv om folk var fattige virket de veldig glade og lykkelige.

Dagen etter reiste vi videre opp elva og fant en liten avstikker. Etter å ha snirklet oss inn forbi den grunne bunnen kunne vi omsider nyte stillheten det er å være i en elv kun omringet av mangrovetrær, fugler og sist, men ikke minst, mygg. Dagen etter forsto vi hvorfor vi var alene. Foruten at ankerkjettingen hadde surret seg rundt om noen mangroverøtter var det så vidt vi klarte å komme oss gjennom gjørmen som lå ved elvemunningen. Etter at stuerten og matrosen hadde rodd rundt i gummisen og loddet dybden rundt om klarte vi til slutt å finne en vei vi slapp å brøyte selv. Etterpå ble mannskapet invitert om bord i Zsa-Zsa noen hundre meter nedenfor på leskende kald brus. De hadde parkert sin båt i gjørma i et forsøk på å komme inn til oss dagen før. Dem hadde vi ikke truffet på siden Muros i Spania, så det var et hyggelig gjensyn. Senere på dagen ankom vi Yelitenda, som ble vårt endestopp på elvefarten. Her hadde vi avtalt å ta Tessa om bord. Og det var nå problemene begynte på ordentlig. Akkurat som om Kronprinsessa virket sjalu. Det gikk faktisk ikke lenger enn at Roger hadde satt seg i jolla. Psssssst. Lyden av en lekk gummibåt er ikke til å ta feil av. Med en fot på hullet og en hånd på åren klarte han og Odd Rune å ro tur-retur land for å plukke opp Tessa uten å synke underveis.

Neste dag fant vi en ny avstikker fra elva som var enda finere enn den første. Vi tok den nylappede gummibåten fatt og rodde oppover elva. Et stykke opp var det en gigantisk sump med en smal liten bekk som passet perfekt til en gummibåtsafari. Vi rodde oss helt inntil en stor hvit hegre, før vi snudde og badet oss nedover elva. Tilbake i båten hadde tidevannet fått strømmen til å snu slik at båten nå lå helt klint inntil noen av mangrovetrærne. Men majesteten likte tydeligvis nærkontakten, for da vi lettet anker tok strømmen tak i oss og plantet oss godt inn i trærne igjen. Vi satt bom fast. Etter mye brøl fra motoren, noen tau i land og mye vrikking med baljas rumpe kom vi oss ut av treets omfavnende grep. Litt lenger nede i elva ankret vi igjen opp uvitende om hva som ventet oss neste morgen. Vi hadde nemlig under nattens søte søvn klart å vikle oss godt inn i et fiskegarn. Både ankerkjetting, ror og kjøl var godt fanget. Og med et vann som kun har en sikt på en tomme eller to er det ikke så lett å få nøstet det hele opp. Etter et uvanlig langt morgenbad kunne vi to timer senere gi tilbake garnet til fiskeren som lå og fisket ved siden av oss. Utpå ettermiddagen samme dag kom vi tilbake til vårt utgangspunkt, Lamin Lodge, etter en uke på elva.

Uflaks og magesjau blant matros og stuert til tross. Elvesafari i Gambia har vært utrolig bra. Tessa har tryllet opp så herlige retter fra våre gryter at vi ikke trodde var mulig. Det finnes faktisk mange andre retter enn boksemat. Vi kom oss ikke så langt opp i elva at vi fikk se krokodiller og flodhest, men det betyr ikke at vi ikke har sett dyr. Vi ramser opp i alfabetisk rekkefølge: aper, delfiner, fisk som kryper på land med noen slags ben, fugl som svømmer med kun hodet over vann, krabber med en gigantisk og en bitteliten klo, pelikan, slange som krysset elva, stork og til slutt øgle like stor som de du ser på BBC.

Nå er vi klare for Kapp Verde og starter seilasen så fort vi får bunkret med bensin og sjekket ut av landet, og det kan jo ta sin tid. Men regner med å være framme ved Kapp Verde i slutten av denne eller begynnelsen av neste uke.

Advertisements

9 responses to “Elvesafari i Gambia

  1. Se så, da var dere på Kapp Verde, siste stopp før laaangturen! Spent på om posten har fungert og at kjøleskapet kan fikses før overfarten. Skulle ikke forundre meg om posten fungerer bedre der enn her hjemme, her tar jo en pakke minst en uke internt i Kristiansand! Hvor lenge skal dere være på Kapp Verde før dere tar ut? Det nærmer seg jo vår tur til Grenada også, i dag er det bare 2 mnd igjen!
    Skipper-far

    • Jepp! I morgen reiser vi videre nordover paa oya til Tarrafal eller noe slikt. Blir paa kapp verde oyene i et par uker for vi sikter oss over mot Karibia. Saa satser vi paa at det blir kjoleboks paa oss paa denne overfarten… (Selv om vi begynner aa klare oss meget bra uten den luksusen.) Vi snakkes!

      • Hi
        It was really nice to visit you in Kemoto! We have some pictures from the visit. Have you seen them? We are all very fine and is now situated on The Cape Verde Islands. Hope everything is good with you and your family!

  2. every body is doing fine and we are very happy for that successful visit to my crib!!!! how is cape Verde is it nice like the Gambia..Yeah i have seen the pictures, they are really nice. Am very happy that you reply me.. how is Jorgan,roger, odd doing!!!! please let me know when and where ever you are OK.. wishing you a happy Christmas an a happy and bless full new year in advance and many more to come!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Kommentarfeltet er stengt.