Kapp Verde

Det tok oss i underkant av fire dager å komme oss over til Kapp Verde øyene. Vinden som ned til Gambia hadde vært så fin og myk var absolutt ikke det nå. Eller den var jo det nå også, men kursen vår var ganske annerledes. Denne gangen skulle vi litt tilbake dit vi kom i fra, noe som førte til en litt kjip seilas. Men formiddagen søndag 4. desember ankret vi opp utenfor Praia på øya Santiago.

Vårt første møte med Kapp Verde ble en kontrast i forhold til Gambia. Her hadde de asfalterte veier stort sett over alt, det var ryddig i gatene og frodige parker rundt om i byen. Man forstår godt hvorfor mange av folkene som bor på vestkysten av kontinental Afrika vil ut til disse øyene. Velstanden er tilsynelatende stor. Likevel var det ikke langt ut fra sentrum vi skulle gå før folk bodde i uferdige og umalte hus. Etter å ha sjekket inn og utforsket Praia seilte vi videre nordover på øya. Første stopp ble Ribeira de Barça. En liten fiskelandsby hvor det en gang i ny og ne ankrer opp en seilbåt. Det hadde ikke gått lenger enn at vi hadde fått ankerfeste til det kom noen roende ut og spurte om vi ikke ville ha en guidet tur rundt om i byen. Neste dag ble vi med inn og fikk oss en liten rundtur i landsbyen. Det vil si Roger ble hjemmeværende med magesjau. Guiden viste oss oasen hvor de blant annet dyrket kokos, papaya, bananer og sukkerrør til romdestillering. Videre gikk vi bort på en strand hvor de gravde opp sand som de brukte i sementblandingen når de bygget hus. I og med at de hadde holdt på med dette i en del år var stranden blitt til en steinstrand, så sanden måtte nå hentes ute i sjøen. Sanden ble silt slik at det kun var den aller fineste som ble brukt. Så vidt vi så var det bare damer som holdt på med dette og vi møtte også på ei som bar en ganske stor bøtte med sand på hodet på vei inn til landsbyen. Ganske tungt arbeid med andre ord.

Senere på dagen seilte vi videre opp til Baía do Tarrafal. Dette er en fin by som folk fra Kapp Verde reiser på ferie til. I båten ved siden av oss befant det seg en franskmann. Han hadde vært ute å seilt i en 20-30 år og vært rundt jorda noen ganger. Når man snakker med slike folk forstår man at et år egentlig er ganske liten tid for å seile rundt på jorda. Man rekker så vidt å komme inn i modus før man er hjemme igjen.

Ved siden av ankringsplassen er det fjell som stuper rett ned i sjøen, så det ble en fin dagstur for Odd Rune som tok beina fatt for å nå toppen. Ellers var byen ganske hyggelig så vi ble der i noen dager, men så fort Roger ble kvitt magesjauen reiste vi videre til neste øy.

MindeloSão Vicente er byen mange besøker før den store overfarten over til Karibia. Dette gjelder også Majesteten. Her var også en marina, noe vi ikke har hatt siden Kanariøyene, så det var unektelig deilig å kunne gå i stedet for å ro inntil land. Vi skulle også hente to pakker som forhåpentligvis ventet på oss her. Den ene var en ny del til kjøleboksen, mens den andre var et munnspill. I sistnevnte pakke viste det seg å også inneholde pepperkaker til mannskapets store glede.

I marinaen lå det blant alle lystbåter en ganske stor seilskute fortøyd. Dette var Tres Hombres som er et fullverdig seilende frakteskip fra Nederland. Nå fraktet den vin og portvin til Karibia hvor den også skal hente sjokolade som skal fraktes opp til New York. Og på toppen av det hele har den ingen motor. Vi var så heldige og fikk komme om bord til en omvisning med tilhørende smaksprøve på frakten. Senere kom også noe av mannskapet bort til oss for å se på en båt i den andre enden av skalaen.

Noen ganger er det slik at man ikke har tid til annet en båtmekk dag ut og dag inn. Men slik har ikke vi det. Forruten å ha blitt ferdig med alt på fikselista har vi også fått møtt på ganske mange andre seilere. Første man ut var den norske båten Trixi som er to fedre av Norge og tre sønner av samme landet på vår alder. Skipper Gjermund var så elskverdige å gi oss en kjøleskapsvifte vi kunne bytte ut med vår defekte, så nå begynner virkelig saker å bli på stell her. Rett over oss har vi Habibi med Fredrik av Sverige. Hans seilerkompanjong var så uheldig å brekke armen og måtte hentes med helikopter et sted mellom Kanariøyene og Kapp Verde, så Fredrik har seilt alene mesteparten av etappen ned hit.  Ellers har vi vært mye med Emil og Fredrik, også fra söta bror. De kom ned for litt over en uke siden og kjøpte seg en båt som de skal gjøre i stand og seile rundt om på kloden med. De beæret oss oppgaven med å bestemme hvordan båtnavnet deres skulle bli seende ut på skuta. Alle disse nye bekjentskaper gjør at det har blitt litt fest og basar her. Dessuten er folk fra Kapp Verde heftige til å danse, noe som faller i god smak hos mannskapet.

Det må også sies at man kan merke det nærmer seg jul med plastikkjuletrær og blinkende julelys i fjonge farger over alt. Nå har ikke vi vaska gølvet og børi ved, men vi har fått hengt opp en julekuie som tante Aud har laget til oss, så det skranter ikke på julestemningen om bord, og det selv om det fortsatt er midt på sommeren. Så dermed begynner skuta å bli bra klar for den store overfarten som vi nå har ventet på en god stund. Det skal bli fantastisk å sette seil og være alene med havet for en tid. Vi har også gått til innkjøp av skikkelig fiskeutstyr, så hvis det ikke blir stor fangst på kroken må det ligge en eller annen dårlig fiskeaura over hele båten. Kanskje det er et fiskespøkelse fra tidligere fangst som ennå går igjen her. Når vi tenker etter syns vi kanskje det går litt ekstra oppe på dekk for tiden…

Advertisements

4 responses to “Kapp Verde

  1. ØNSKER DERE ALLE PÅ DE SYV HAV EI RIKTIG GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR!
    DERE ER NOEN TØFFINGER!!!!:)))

  2. God tur over det store havet. Håper pasaten fører dere trygt og fint over.

    Britt og Erik i S/Y Harry Z

Kommentarfeltet er stengt.