Tobago

I de idylliske omgivelsene til Charlotteville er det lett å finne roen enten man vil eller ei. Makan til mer avslappet by(gd) skal man lete lenge etter. Stort sett alle er rastafarier, og manjana faktoren er særdeles høy. Ta for eksempel handlingen. Skal man ha noe fra en av de mange butikkbodene som står i hovedgata, bør man vite hvem som er eieren. Det er nemlig slik at så lenge det ikke er noen kunder i butikken er det ikke nødvendig å holde den åpen. Derfor sitter gjerne bodeieren ute på gata en plass og skravler sammen med noen andre butikkeiere som alle låser opp etter forespørsel. Og noen åpningstider finnes ikke. Skal man bo i Charlotteville må man altså ha god tid. Og det er noe det ikke skranter av hos oss, så dermed har vi blitt her hele vårt Trinidad og Tobago opphold, med unntak av noen ekskursjoner.

Vi har også fått oss noen nye venner her. Den første vi møtte på var rastafarien Rush som har sin lille kokosnøtt og banansjappe nede ved stranda. I disse traktene smaker kokosnøtter ganske annerledes enn hjemme. Vannet er friskt og en tanke syrlig, mens kjøttet er mykt som gele og graves ut med skje. Rush er flink til å lure penger ut av oss og vi er flinke til å bli lurt, så derfor er Rush egentlig blitt vår dårlige venn. Men Paul Gunnar og Anita fra La Vie derimot, er blitt våre gode venner. Noen dager etter vår ankomst ankret de opp ved siden av oss og har blitt her siden. Vi velger å overse at de har, til tross for en større båt, lagt seg nærmere stranda enn majesteten, slik at de kan gli inn i kategorien gode venner. Til vanlig er det nemlig vi, med den minste båten, som skal ligge nærmest stranda. Bare så det er sagt. Men så har det jo også blitt mange middager og godt samvær med dem, så det er ikke bare denne overseelsen som gjør at de er blitt våre gode venner, bare for å ha det på det rene.

Når man bor i en liten båt blir det slik at det er godt å komme seg ut fra den noen ganger. Det vil si hver dag. Men noen dager tar vi den litt lenger. Sånn som da Stuerten og Matrosen dro til Speyside for å dykke med Paul Gunnar og Anita. Her kunne Odd Rune og Anita ta dykkerlappen blant sovende haier, fisker i mange av regnbuens farger og store skillpadder. Eller da Kapteinen og Stuerten reiste ned til postkortstranda Pigeon Point for å vindsurfe. Det idylliske området må betales for å komme inn på. Det ville ikke de to nevnte ha noe av og fant ut at det bare var å gå langs stranda for å slippe unna avgiften på snaue 15 kroner. Det eneste problemet var at det akkurat denne dagen var springflo så busker og greiner som lå helt innerst på stranda måtte både overstiges og krypes under for å komme fram. Snikingen som var forkledd som en uskyldig tur på stranda ble altså helt avkledd som ekte unnasluntring og gjennomskuet av en vakt da han ba dem om å fremlegge betalingsbevis. Etter at avgiften var betalt måtte småkjeltringene også innse at vinden hadde dabbet av for godt denne dagen, så noe vindsurfing ble det lite av. Men ekskursjon, det ble det.

Rett ved båten ligger en strand. Her er det til tider mulig å surfe både frivillig og ufrillig med gummibåten. Det er heller ikke til å unngå at disse surfene kan få båten til å velte. De frivillige turene er utvilsomt de beste for da er alle kledd i badetøy og surfingen er en aktivitet man bedriver. De(n) ufrivillige er da vi alle, untatt kapteinen som er ikledd badetøy, har på seg turtøy siden vi alle skal gå tur opp til Fort Campbelton. Kapteinen vil ikke innrømme hvem som har skyld i at båten veltet, men det resterende mannskapet er sikker i sin sak. Den dårlige stemningen ble heldigvis kortvarig og turen opp til Fort Campbelton kunne starte. Etter mange oppoverbakker og endel pustepauser var vi etter en skikkelig bragd på sikkert 30 minutter framme ved fortet. Eller det har sikkert vært et fort der, og det må ha vært strategisk plassert slik at det kunne overvåke hele bukta, for det var virkelig god utsikt derifra. Og den oppsatte pavilijongen ga god ly for regnet.

Vi kunne godt ha blitt i eksotiske Pirate´s Bay utenfor Charlotteville enda lenger. Hver dag gått inn til byen, kjøpt en is med peanøttsmak hvis iskremsjappa er åpen, hjulpet fiskeren Joe med å trekke hummerteiner eller bare tatt noe å drikke på Jabba´s bar. Men i og med at de lokale fiskerne nektet å ta i mot flere av boksepølsene de fikk som betaling for tunfiskene deres, så vi oss nødt til å seile videre til nye plasser hvor de dårlige pølseryktene ennå ikke har nådd. Derfor reiste vi på dagen 26 år etter at kapteinen kom til verden (som ble feiret med overrakelses-gulrotkake på morrakvisten), opp til Union IslandGrenadinene for å bytte vekk flere av hermetikkboksene det liksom skal være deilige pølser oppi.

Advertisements

2 responses to “Tobago

  1. Hei hei!

    Høres heilt fantastisk ut…..alt!
    Kosa dere!

Kommentarfeltet er stengt.