Nordlige Grenadinene og St. Vincent

Alt var klappet og klart for avreise mot St. Vincent da vi bare skulle innom båten Spruce vi møtte på La Gomera. Vi snakket om hist og pist, og vår gummibåts forsvinningsnummer ble nevnt helt på tampen før vi forlot Spruce og Grenada. Andy sa da at noen hadde funnet en lettbåt drivende og tatt den med inn til marinaen i nabobukta noen dager før. Det var vel da det gikk opp for oss at vi aldri hadde vært rundt og faktisk lett etter vår savnede gummis. Dermed ble det til at vi tok bena fatt og gikk over til nabomarinaen for å lete etter båten vår. Men uten resultater må vi nok innse at båten fortsatt ligger og driver på god vei mot Panama. Det var ikke annet å gjøre enn å snu og vende nesen mot majesteten for å lette anker og reise med ro i sjelen nordover mot St. Vincent. Nå hadde vi da i alle fall lett etter båten.

Man trenger alltid mat på seilaser. Så også da vi seilte fra Union Island opp til Canouan. Derfor disket stuerten opp pannekaker med kokosmelk som er en sikker vinner. Men da vi åpnet melet som har vært om bord siden Kanariøyene viste det seg at noe var galt. Det skal jo vanligvis være rent mel i posen, men denne gangen inneholdt det fullt av små svarte prikker. Dette viste seg å ikke være hvilke som helst svarte prikker, men biller. Melet vårt var fullt av biller som sikkert kunne satt en ekstra spiss på pannekakene, men vi valgte å skifte mel, for vi trenger da ikke slikt kosttilskudd. Pannekakene var reddet!

Da vi kom i land i Canouan var det på tide å handle inn ting til middagen. Det er slik at Karibia egentlig er ganske dyrt og når man i tillegg blir lurt hele tiden, går det en del penger her. Så da vi hadde handlet en fisk for latterlige 80 norske kroner fastslo kapteinen at nå får det være nok høsling. I samme sjappe var det et reklameskilt hvor det sto at det kostet 10 EC for tre flasker øl. Butikkmannen var ikke lite slu da han sa at det ble 13 for disse flaskene for det var nemlig pant på dem alle. Kapteinen på sin side var skråsikker på at noe slikt hadde vi da aldri vært ute for før og snudde sporenstreks for å gå til neste butikk. Rundt hjørnet og inn neste dør viste det seg at forrige butikkmann hadde rett og vi endte opp med å betale ganske mye mer siden det attpåtil ikke var tilbud her. Men ingen skal komme å si at vi ble lurt denne gangen i alle fall.

Neste morgen hadde det ankret opp enda en seilbåt i bukta. Dette var ikke en hvilken som helst seilbåt, men verdens største enmastrede seilbåt som finnes, nemlig Mirabella V. Vi så aldri noe til mannskapet, men at det kun er fiffen som er om bord her er ikke så vanskelig å forstå. Båten har tidligere vært en charterbåt som kunne leies en ukes tid for den nette sum på 250000. Og da er det selvsagt amerikanske dollar vi snakker om.

Vi ankom Bequia utpå fredagen og skulle bare være her en natt siden Merethe kom til St. Vincent neste dag. Vi startet noe som var tenkt som en rask kikk rundt om i byen før vi skulle tilbake og innta drømmeland. Slik ble det selvsagt ikke, for da vi skulle til å snu møtte vi på to amerikanske piker som viste seg å være særdeles hyggelige. Det ble en aften med brask og bram langt ut i de sene timer. Det som kanskje ikke var så bra var at når sjømenn treffer det motsatte kjønn kan mye hende. Denne gangen var det stuerten som måtte innse at ikke alle sjakktrekk er lure og fikk skulderen sin ut av ledd da han prøvde seg på et fjongt stup ut i sjøen fra jentenes båtdekk. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, da vi hadde ankret opp på St. Vincent ankom likså godt Bridget og Blossom med ferja noen dager senere for å menge seg med norsk prakt i noen dager til.

På St. Vincent finnes vulkanen Soufrière ca 1000 meter over havet. Vi som kommer fra et land hvor fjellheimen ligger nær våre hjerter innså at denne måtte bestiges. Vi hadde vekkerklokken på så tidlig at verken hanen hadde gitt fra seg en lyd eller sola tittet fram. Matrosen bodde sammen med sin bedre halvpart på et lite hotell med en veldig hyggelig bestyrer som hadde tilbudt seg å kjøre oss opp dit hvor veien opp til vulkanen startet. Man er jo vant med at bussene rundt på øya kjører i kapp om tida og på bilens anlegg ljomer det alt fra reggae til amerikansk pop på et volum som vil gjøre all annen verbal kommunikasjon overflødig. I bilen til bestyreren var det andre boller. Ingen musikk og svingene på veien ble forlatt like rolig som de ble entret. Noen av oss kunne til og med klare å ta igjen litt av den tapte søvnen. Vel framme ved foten av fjellet ga til og med regnet seg for godt denne dagen. Etter halvannen time langs en ganske bratt oppstigning til fjellet ankom vi toppen og kunne se både langt utover havet og ned i et krater hvor røyk steg opp fra jordens indre. Da vi var nede igjen noen timer senere traff vi på noen politifolk og siden Odd Rune gjorde det klart at de var kollegaer fikk vi oss intet mindre enn en omvisning på byens politistasjon.

Dagen etter forlot Roger oss til fordel for Tor Eriks bryllup hjemme i Norge. Vi andre seilte over til Bequia og ankret opp ti åretak fra land hvor vi ennå befinner oss. Dagene her er sløve som livet ellers på disse øyene. Tida går med til snorkling, dykking og sykkelturer med de peanøttsmørelskende amerikanerne foruten litt båtmekk i ny og ne. Det er ennå uvisst hvor lenge vi blir her. Men rykter skal ha det til at den heftige vinden skal minke utover uka, så da reiser vi vel gjerne oppover, først til St. Vincent for å avlevere Merethe som skal fly hjem igjen, og så opp til Martinique for atter en gang få Roger om bord.

Advertisements

11 responses to “Nordlige Grenadinene og St. Vincent

  1. Kjekk lesing! Eg tar å hopper på martinique eg og, satser på at det går greit 😉 sjåast..

    • Det gjer me! Eg gleda meg. har kjøpt ei fantastisk frisbee til leiking! etterfulgt av øl, så er det ein knusande kombinasjon:)

  2. Gøy å lese om dere, gutta! Kommer dere til å ta oss igjen eller har vi for hastverk med å komme oss til USA? Legg meg gjerne til på Facebook så jeg kan holde oversikten på dere 😉

    Mvh Magnus Løver

  3. Ikke for å skryte, men jeg ligger helt innerst til venstre, rett før du treffer på havna i le marin.
    er bare å komme hit med ankeret å spise taco!

    • Hei der. Det er jo saa himla med motvind bort dit. Vi ligger naa i Grande Anse D’Arlet og vet ikke hva som skjer videre. Men det hores jo veldig fint ut med taco hos deg. Saa vi ser om vi ikke trosser vaer og stroem og seiler til Le Marin om noen dager, Vi snakkes!

      • hoi!
        dere får se hva dere tar dere til 🙂
        Jeg blir som sagt liggende her, men den 11. kommer kine, å da har vi leiebil, så da kan vi jo evt komme bort å hente dere?
        eller så kan vi jo møtes i fort de france for ett heidundrane sjøslag?
        du får sende en melding +47 94248278

  4. Her er det plutselig snø igjen. Er så glad for sommerferien vi hadde med dere. Vi følger med og er spent på å se bilder og høre fra Martinique. Ikke stup for amerikanske jenter der det er grunt vann! Godt det bare gikk utover Rogers arm og kanskje fot? Fortsatt god sommer.
    Mor

  5. Halloen gode seilevenner.

    Nå er vi snart på samme hav.
    Jeg reiser med klassen til Las Palmas i morra, for å seile hjem til Skandinavia med Elida.
    2000 nm på 3 uker dette blir saker.
    Bare å hive opp litt duk så sees vi.

    Kos dere videre.

    • Oi, Det var da heftig til seiling. Hos oss har vi begynt aa trappe ned til saann maks 100 mil i uka… 🙂 Lykke til!

Kommentarfeltet er stengt.