Bequia, Martinique og St. Lucia


På Bequia var det lett å finne roen. Odd Rune og Merethe sjekket inn på et hotell hvor rommet så mer ut som et lite sommerhus på Sørlandet enn et fjongt værelse. Mellom soverommet og toalettet var det kun et gardin, akkurat som i båten. Og når rommet i seg selv ikke var mye større enn vår flytende leilighet kunne matrosen lett føle seg hjemme her. Om bord på majesteten begynte det å bli litt vel romslig. Derfor var det ekstra fint at Blossom og Bridget støtt og stadig var om bord. En kveld lagde de til og med middag til hele det resterende mannskapet med følge. Til tross for at steikepannen gikk i dørken, slik som den har gjort tidligere sånn rett før maten er ferdig, ble det et veldig bra måltid.

Kronprinsesse Mette Mat Maxi var ikke den eneste båten med kun et mannskapsmedlem om bord. Corky, en stor femtifoter med Aslak fra Lillesand, lå også her. Aslak er også av dem som mener at det kan bli litt vel ensomt om bord alene, så han inviterte både Jørgen og mannskapet på Fulmar fra Longyearbyen over til seg for en kveldssamling. Det er som å entre et gedigent skip når man går rett fra 25 til 50 fot, så man kan godt forstå at det blir litt vel ensomt i en så stor båt.

Lower Bay er stranden som ble flittig brukt av alle. En dag kapteinen og amerikanerne hadde sett seg ferdig med dagens strandliv møtte vi på en franskmann. Etter en stund inviterte han oss alle tre om bord på middag i skipet han seilte med. Vi kunne ikke annet enn å takke ja og det viste seg å være en ganske så fasjonabel skute med tre master. Franskmenn har jo dette med å lage mat, så middag her ombord var intet mindre enn en treretters middag.

Dagene på Bequia gikk fort og det var på tide å seile videre. Dermed heiste Jørgen, Bridget og Blossom seil og lot vinden blåse dem oppover mot St. Vincent for å ta igjen Odd Rune som var reist over med Merethe tidligere på morgenen med en ferje. Skal man seile bør man nemlig ikke ha noen fly å rekke i nær framtid. Natten på St. Vincent ble også vår første natt vi virkelig dregget et godt stykke, og tidlig neste morgen var det blitt så skralt med festet at vi kunne se med det blåtte øyet båten drive bakover. Da var det ikke annet å gjøre enn å komme seg av sted. Nå var det Martinique som sto for tur. På mannskapslista sto det nå skrevet Jørgen, Odd Rune og Bridget bare for å ha det klart. Litt over et døgn senere ankom vi Grande Anse D´Arlet på Martiniques vestkyst. Seilasen var vel en heller røff en og det ble også litt i meste laget for Bridget som ikke likte at hele båten lå på skrå. Hun holdt senga i sikkert 20 timer og ble bare reddere og reddere i all stampingen mot målet. Da var det også meget godt å komme fram. I tillegg kunne vi plukke opp Roger som allerede var ankommet Martinique.

Siden vi har kvinnfolk ombord tenkte kapteinen at man må dra nytte av de fordelene det gir. Håret hans var nemlig begynt å bli i lengste laget, så i sin beste tro ga Jørgen all tillit til Bridget som mer enn gjerne ville ta saksa fatt. Hun sa bare ikke hvordan. Etter som flere og flere hårdotter flagret botrover dekket begynte han å få bange anelser. Hun tok da vitterlig ingenting på toppen. Til slutt kom det fram av vårt lille speil at Jørgen nå var den rettmessige eier av en hanekam. En litt snurt kaptein rev tak i saksa og tok frisyren i egne hender, siden han for all del ikke kunne la Bridget vinne diskusjonen om hvorvidt det var en bra frisyre eller ei. Vi har nemlig to ufravikelige regler ombord. Regel nummer 1: Kapteinen har alltid rett. Regel nummer 2: Er ikke dette tilfelle gjelder regel nummer 1.

Noen dager senere skjedde det ennå en mannskapsforøkning. Om bord mønstret nemlig Fredrik på som skal seile med oss i nesten tre uker. Dermed var vi nå et fast mannskap på fem personer, noe som til nå er turens desidert høyeste rekord hvis vi ser bort i fra diverse dagsturer samt alle krabbene som lever under vannlinja. Denne rekorden fører også med seg et sengeplassproblem siden stikkøya er fyllt til randen med saker og ting. Men med vårt bekjentskap med det ovennevnte franske skipet løser det meste seg. Stuerten og Bridget fikk tildelt en lugar nesten større enn selveste majesteten selv, da skuta kom seilende inn i samme bukt som oss bare noen dager senere.

Å komme i land på Martinique er som å komme tilbake til Europa. Veiene, byene og prisene er alle franske. Dermed fant vi ut at det var likså billig å leie bil som å ta buss rundt omkring på øen. Med den lille bilen reiste vi både nord og sør på øya. Første dag var det Le Marin og Le Robert som sto for tur. I Le Marin var det leting etter et par seilerbekjente som sto på programmet, mens det i Le Robert var leting etter en bekjent av Bridget. Vi besto ingen av punktene, men traff på Fulmar i Le Marin i tillegg til at vi fikk sett mye av den sørlige øya, så alt i alt kom vi ganske godt ut av det. Neste dag reiste vi nordover til blant annet vulkanen Montagne Pelée, men etter en bestigning på noen hundre høydemeter fant vi ut at det aldri var for sent å snu grunnet Fredriks særs kjipe fot og noen lite utsiktsvennlige skyer.

Siste dag før vi forlot Martinique til fordel for St. Lucia haiket vi oss rundt på en søndagstur. Målet var også denne gangen Le Marin.  Fem på haiketur kan bli litt vel mange, så vi splittet oss opp. Bridget og Roger fikk ikke uventet haik ganske fort. Etter en stund fikk også Odd Rune, Jørgen og Fredrik haik. Bilen som plukket oss opp var en heftig råner som gasset noe verre opp på motorveien. Etter en stund stoppet han på en bensinstasjon og spanderte valgfri drikke på oss før han kjørte oss helt fram til målet selv om han i utgangspunktet bare skulle halvveis. I Le Marin var vi denne gangen heldigere og traff på både Camille fra Blue Moon og Aslak og Kine fra Corky. Sistnevnte båt spiste vi også middag med før vi tok en taxi hjem igjen.

Etter en etterlengtet herlig dagsseilas ankom vi Rodney Bay på St. Lucia mandag 12. mars. Dette er vel ingen by å skrive kort hjem om. Etter to dager (med unntak av en halv dag nede i hovedstaden Castries) for anker i en eneste stor turistmaskin med hoteller og restauranter på rekke og rad kastet vi loss og reiste videre nedover til L’Anse la Raye som er en langt gildere landsby. Ekstra fint blir det også når vi er eneste båt som er ankret opp. Tidlig neste dag overlot kapteinen ansvaret for majesteten til de resterende fire ombord og tok ferja over til Martinique for å treffe på Camille igjen. Det var visst åpenbart for lite å menge seg med henne kun den ene haikesøndagen.

Til slutt får vi også føye til at stuerten hadde med seg en en ny ekte Jordan oppvaskkost fra Norge, så omsider kan vi igjen spise middag uten at tallerkenen forteller oss hva som har vært på den dagen før.

Advertisements

5 responses to “Bequia, Martinique og St. Lucia

    • Me er og glad for at Fredrik får vere med. Han er veldig flink til å smøre seg med høg faktor. Men litt raudt vert det likevel 🙂

Kommentarfeltet er stengt.