Det store Atlanterhavsforsøket

Vi har altså nå tatt oss en liten tur utpå Atlanterhavet. Turen varte vel akkurat lenge nok til at vi begynte å lukte det man kan kalle vondt. Men la oss begynne med den vanlige begynnelsen. Lørdag 21. april var det duket for avreise og vi følte vi var så klare som vi aldri hadde vært før. Det viste seg selvsagt å være skammelig feil. Etter kun en time på vei skjer det som absolutt ikke skal skje på en slik stor overfart, det smalt i riggen og undervantet på styrbord side hang og dinglet. For dere som ikke er inne i seilterminologien er altså dette en av wirene på høyre side av masta. Og det viste seg at det var røstjernet som hadde gitt etter. Og for dere som fortsatt ikke er inne i seilterminologien er altså dette beslaget i dekk man fester denne wiren til. Selv om det var kjedelig å måtte snu var vi tross alt meget heldige som ikke hadde seilt mer enn en time. På veien funderte vi på hva som hadde skjedd hvis vi hadde seilt to eller kanskje tre døgn og hvor surt detmåtte ha vært å seilt tilbake da (Ai, hvor lykkelig man er som uviten). Da vi ankom Jolly Harbour snakket vi med noen av folkene som jobbet på verftet og til alt hell fikk vi kontakt med en sveiser bare litt etter at vi kom tilbake, og det på en lørdag. Han sa han kunne se på røstjernene allerede neste dag. Til tross for at det er en håndverker vi har med å gjøre, holdt han faktisk denne tidsfristen og allerede mandags formiddag kom han tilbake med to splitter nye røstjern. Da vi hadde montert alt og lagd oss litt mat begynte det å bli mørkt og vi hadde ennå ikke fått sovet middag. Derfor ble vi enige om at avreise neste morgen ville være det beste.

Tirsdag 24. april var vi igjen klare for avreise. Denne gangen følte vi oss om mulig enda klarere for Atlanterhavet. Vi befinner oss fortsatt i passatvinds området, noe som gir oss østavind og kryss den første tida før vi kommer oss ut av beltet. Når man krysser er jo allting på skrått, dette hadde vi forberedt med å lage tre middager på forhånd slik at vi bare kunne varme disse opp. Den første tida er det som regel sjøsyken og tafattheten som får regjere om bord. Vi ble overrasket av to ting den første dagen. Det ene var at vi ikke var blitt sjøsyke og det andre var at stuerten hadde blitt syk på en litt mer alvorlig måte. Å miste taleevne og delvis synet er ikke symptomene på sjøsyke. Ei heller en bra start på en 30 dagers seilas. Etter å ha kontaktet lege, kunne han si at med den kraftige sola det hadde vært de siste dagene i tillegg til lite inntak av væske var det mest sannsynlig solstikk han hadde fått. Dermed ble han innendørs til og med neste dag og drakk mengder med vann vi ikke har sett maken til og utpå kvelden var alt tilbake til normal tilstand. Legen ble kontaktet igjen og seilasen kunne fortsette som vanlig.

Morgenen etter kom det enda en ulyd fra riggen. Denne gangen var det fallsvivelen til furlexen som hadde røket. Dette gjorde at forseilet gikk i dekk hvilket førte til at spilene knakk og lagde hull i seilet. Hullet kunne vi leve med. Det var verre med at man nå ikke kunne rulle inn seilet nok. Etter en tur i masta kunne vi likevel rulle det inn sånn noenlunde og hvis vi ville ha det enda mindre, fikk vi heller gjøre det på gamle måten ved å ta seilet ned og heise opp et mindre et. Turen gikk videre og fortsatt var vi overrasket over at vi ikke hadde sett snurten til sjøsyken i tillegg til at vi gjorde gode 100 mil i døgnet, så det gikk jo i grunnen over all forventning. Et par dager senere skjedde det enda en gang noe som ikke skal skje på en slik overfart. Det smalt i riggen og denne gangen viste det seg å være festet til tieroden som går fra dekk og ned til benken inne. Dette er altså en metallstang inne som gjør at wirene til masta ikke drar opp hele dekket. Vi var fortsatt glad i dekket vårt og la bi mens vi tenkte mye fram og tilbake på hva som kunne gjøres. Til slutt fant vi ut at det fortsatt var kort vei tilbake i forhold til fram til målet. Hva som kan ventes av vær i mellom kan man ikke vite sikkert, så det beste ville være å snu også denne gangen, selv om vi nå hadde vært ute i fire fem dager. Og som om ikke dette skulle være nok mistet vi en pose med løk på dørken. Er det ikke det ene så er det det andre. Morgenen 3. mai ankom vi atter en gang Jolly Harbour.

Det kan jo virke som at det er helt Texas om bord, men vi har faktisk, tro det eller ei, kontroll på det meste, det er bare det at vi har fått all uflaks samlet på en gang. Og selv om vi nå har vært ute for tidenes største bomtur er det lett og glemme hvilket fantastisk liv vi lever. Man glemmer alle flyvefiskene som seiler så galant i havoverflaten. Man husker heller ikke på hvor morsomt det er med alle pelikanene som stuper klumsete og så lite grasiøst ned i vannet på jakt etter fisk. At havet er krystallklart og med deilig kroppsvennlig varme er i alle fall ikke noe man tenker på. Ei heller hvalen vi så på vår vei. Når man først tar seg tid til å fundere over slike selvfølgelige ting, forstår man at man i virkeligheten lever et luksusliv her nede i sør. Men når det er sagt føler vi oss likevel ferdige med denne frem-og-tilbake-er-like-langt-seilinga uansett hvor eksotisk det er. Rundt 900 nautiske mil utpå sjøen for så å ende opp der man startet er ikke så stas. Vi er nå litt usikre på hva som skjer framover bortsett fra at turen ikke ender som planlagt. Men turen får vår del var jo nesten over og seilasen tilbake var jo bare for å runde av det hele. Så hvis noen har lyst på en flytende leilighet i Karibia er det bare å melde sin interesse. Inntil den tid, skal vi mekke båt og finne ut av hva som skjer videre…

Advertisements

14 responses to “Det store Atlanterhavsforsøket

  1. Hei Jørgen og 2 til.
    Eg kosar meg med å lese morosam forteljing frå Atlanterhavet.Om rare sjukdomar og ein sliten båt og om vakre naturopplevingar som de kjem til å minnast resten av livet.
    Her heime lyser Krossvika i nordavind og vårsol. Ho ventar nok på deg.
    Eg er som far din Kvindøl; og har difor ingen gode seglråd å gje deg. Men lev i dagen og ikkje gjer noko som er farleg.
    Velkomen heimatt.
    Jorunn, Rolf helsar.

    • Hei hei. Hyggelig at dere følger med. Gleder meg til å komme tilbake til Lillesand nå! Vi snakkes til sommeren.

  2. Hej alla duktiga o modiga killar ! Ja många tråkiga händelser , men viktigast av allt ,inga personskador eller jätte fel på Maxin. o skönt att ni kunde ta er i hamn själv, Jag håller tummarna för nästa utfart ! <<<<<hur mycket vatten o bensin har ni för överfarten ? Har ni

    • Bra med tomler!! Vi har vel med en rundt 300 liter vann og bensin for nærmere 500 nautiske mil så vi er godt utrustet sånn sett. Så da er det bare masta som mangler… 🙂

  3. Bra reflektert, karar! Forstår godt at dere er frustrerte og kjenner på at all uflaksen har kome på ein gong. Og det er kanskje det som har skjedd?? At resten blir som ein draum? Ser fram til å høyre kva som blir bestemt. Uansett: Carpe Diem! Og det ser det ut som de gjer.
    Helsing paps, som og har vore i Krossvik i dag, slått gras og olja vindauger. Familien Nielsen har vaska ut og gjort klart til sommaren.

    • Får håpe det ja. Alt ordner seg til slutt skal du se. Er jo ikke akkurat synd på oss, men blir fint å komme tilbake til nyvasket hytte 🙂

  4. Det var litt av en munnfull, som på avstand ikke nødvendigvis ser ut som en nedtur, tross en litt sliten kronprinsesse og en litt velbestrålt stuert.
    Masse gode ønsker og energier til å finne gode løsninger for resten av eventyråret!!!!!

    • Ja, det er jo det at det nok ikke er så store nedturen igrunn, bare litt kjipt der og da. Vi snakkes mer!

  5. Bra at de tek sikkerheita på alvor.Men de går glipp av forfriskande snøbyger,isete frontruter og slapsete vegar når de ikkje klarer å lausrive deke frå karibien. Byte? Skal tenkje på det. Må ha meg ei ordliste med seglbåtord og uttrykk først. Me snakkast når de har bestemt dykk for kva de gjer. Lukke til.
    Randi og Arvid

    • No har det faktisk regna i 2 dagar her og. men me går no uansett rundt i shorts og t-skjorte. Og etter vestlandske forhold kan det nesten ikkje kallast regn heller. Har me ikkje kome på noko betre innan neste helg får me håpe på at alle gode ting er tre!

  6. Mannskapet på Trixi følger med på reisen og ønsker dere lykke til videre, uansett hva det blir! Spennende lesning var det hvertfall nå sist, litt mye egentlig! God tur!

    • Hei hei. Ja, noen ganger blir det kanskje litt vel mye, men det er nå slik det bare er. Hvor langt er dere kommet? Bra feiring i New York?

  7. Hei på dere!
    Dette var vel litt i overkant spennende. Men det er noen tøffe gutter…. Så hva skjer nå da?
    Vi har vært en uke på Sicilia- og nå drar vi over til Italias hæl- og innover i Adriaterhavet. Dette er jo en litt enklere seilas enn det dere begir dere ut på. Vi har vel ikke hatt større problem enn at baugpropellen ikke virket, men den er fikset. Og noen sjakler som løsner…..
    Nå er vi superspente på hva som skjer videre. Vi møtes vel i nordlige farvann..
    Hanne og Jørn i Albatross

    • Hei hei

      Håper alt går bra med dere og at det ikke er flere sjakler som løsner! 🙂 Skal jo jukse båten over atlanterhavet, så da er det plutselig ingen skumle seilaser igjen på oss heller. Vi treffes senere!

Kommentarfeltet er stengt.