Det nærmer seg slutten

Etter nesten en uke i Jolly Harbour på Antigua begynte vi å se konturene av hvordan vår seiltokt med Hennes Kongelige Høyhet Kronprinsesse Mette Mat Maxi ville avsluttes. Helt siden vi ankom havna etter vår lille Atlanterhavssvipptur har vi raidet internettet og sendt uttalige e-poster hit og dit for å finne ut hva vi skulle gjøre. Vi ville i alle tilfeller ikke ankomme fedrelandet med et samlet mannskap da matrosen må være tilbake på jobb i juli. Denne grunnen, i tillegg til at det ikke fristet å hive seg utpå igjen, gjorde at vi begynte å se i andre retninger. Til slutt fikk vi plass på et skip som skal frakte båten vår til Tyskland for siste rest (og enda litt til) av skipskassa. Vi hopper altså over en ganske stor etappe til fordel for norsk sommer. Så da kontrakter var underskrevet og penger hadde skiftet hender var vi i grunnen glade for at det var slik det endte. I mellom hele denne papirmølja har vi også fikset seilet og mekket litt båt slik at vi kunne seile videre til De Britiske Jomfruøyene lenger vest i Karibia.

Omtrent da vi snudde og seilte tilbake til Antigua på forrige tokt begynte matrosen å få vondt i magen, nærmere bestemt navlen. Dette er jo en litt rar plass å få vondt så vi tenkte at det ville gi seg. Selvfølgelig gjorde det ikke det og smerten ble enda verre noen dager etter vi nådde havna i Jolly Harbour. Til slutt bar det til legen og det viste seg å være en infeksjon i og rundt navlen. Piller ble knasket og smertene skulle i følge legen gi seg. Noe det selvfølgelig også her ikke gjorde. Da vi ankom Jomfruøyene poppet hele navlen som en kvise og ut kom en masse gørr. I følge navlebæreren selv var smertene på vei over så det hele var sikkert i ferd med å gi seg. Da vi samme dag gikk for å sjekke inn og spaserte forbi sykehuset var likevel saken enkel. Når vi var så nær en masse leger kunne en likså godt stikke innom. Det uatskillelige teamet delte seg, hvor matrosen stakk oppom sykehuset, mens det resterende mannskapet tok turen til formalitetene. Senere på dagen viste det seg at denne infeksjonen hadde flyttet seg videre innover i kroppen og det var derfor smertene rundt navlen avtok. Odd Rune ble av den grunn innlagt samme dag hvorpå operasjonen fant sted neste morgen. Plutselig var vi veldig takknemlige for at riggen ikke holdt og vi måtte snu. Hva som ville skjedd om vi var midt utpå Atlanteren utenfor helikoptrenes rekkevidde er ennå uvisst og vi vil heller ikke spekulere i det.

Noen dager senere reiste vi videre til St. ThomasDe Amerikanske Jomfruøyene. Dette er USA. Oppholdet i landet er det første for både matrosen og kapteinen. Stuerten er så reisevant at han har vært der før, mens vi andre fortsatt syns det er gøy med erkeamerikanere og store smultringer. Det er som å gå rett inn i filmer fra Hollywood. Når havnebassenget utenfor Charlotte Amalie også er landingsbane for rutevannfly blir det enda bedre. Da vi kom hit hadde vi også en hyggelig gjenforening med Le Compromis som vi ikke har sett siden kanariøyene, og Nostra Vida vi møtte første gang på Union Island. Disse båtene skal også sendes over, så vi er ikke helt alene om dette.

St. Thomas var tidligere dansk og det gjenspeiler seg blant annet i gatenavnene, slik som Dronningens Gade og Kronprindsens Gade. Tar vi en rask kikk på kartet ser også et lite nes som heter Frederiksberg og en festning som heter Christian Fort. De fleste vi har snakket med vet godt hvor Skandinavia er og det kan virke som at mange har skandinaviske aner bakover i slekta.

Selv om det kan være spennende med USA er det slik at vi er på en plass vi opprinnelig ikke hadde tenkt og være og det gjør oss litt rastløse. Vi har brukt mye av de siste dagene på å lete etter flybilletter hjem. Det er nemlig herifra båten vår skal fraktes, så her blir vi værende til båten er blitt heist opp på skipet, men ikke lenger. Etter det flyr vi til Norge en tur før vi mønstrer på igjen i Tyskland i midten av juni. Det vil si matrosen reiser hjem litt før, siden magen gjør at det karibiske livet ikke blir helt det samme. Dermed blir det en aldri så liten Norgesferie på noen uker for hele mannskapet, noe som blir litt rart i og med vi ikke hadde tenkt å jukse oss hjem på denne måten. Men slik er det nå blitt og vi er i grunnen ikke så misfornøyde med det heller.

Noe annet som også er bra med at vi ikke skal seile båten hjem er at vi nå kan spise alt vi klarer av godteboksen uten å tenke på at det skal holde i mange uker framover. Ingen godterasjonering er altså nødvendig. Det er jo fantastisk. Kapteinen spiser en boks med ananas hver dag bare på trass. Og nøtter blir fortært til alle døgnets tider, til og med rett før middag!

Advertisements

17 responses to “Det nærmer seg slutten

  1. Me er i grunnen ikkje så misfornøyde med å få deke heim ein tur me heller.Dette er ikkje juks.Fornuftig kalla me det !!!

  2. Nå gleder vi oss veldig til å få dere hjem! Jeg har fulgt med på all dramatikk gjennom vår kjære mor og bror. Har dere en dato for hjemkomst? Og flyr du rett til det blide sørland?
    Stor klem, og lykke til med å spise opp all ananasen og nøttene.

    • Hei der. Kapteinen flyr kanskje til Oslo en tur først, og regner med å finne noe husrom der i så fall…. Datoen er kun satt for Matrosen som er hjemme 24. mai. Vi snakkes

  3. Ai! Eksploderende navler og båter som seiler sin egen sjø i en annen båt på sjøen – episk avsluttning/start! Hva skjer med skipet i Tyskland? Når er dere hjemme i Norge?

    • Balja blir sleit hjem i midten av juni en gang, så da kommer vi vel seilende inn til Kristiansand en gang i slutten av juni tenker jeg. Håper å se deg der!!!!

  4. Fornuftig valg dere tok. Det skal sies at dere er noen fornuftige karer som har vært ute en vinternatt før siden dere tok den avgjørelsen, Kos dere den siste tiden og slapp av.

    erling

    • Hei hei
      Takk for tiltroen!! Skal prøve å kose oss, men blir bra å komme hjem en tur om ikke lenge…

  5. Her var det møje navlebeskuelse, og for å være helt ærlig, så synes jeg ikke broderiene er så smukke. Det minner mest om båtmannsknop på rad…
    Velsignet disse dingser på båten som ville ha dere til land att.
    God heimattur, men spis nå ikke så mye at dere blir tatt for overvekt.

    • Kan nok hende de burde legge mer arbeid i stingene ja. Og eller kan vi ikke love noe med denne overvekten 🙂 Det er nok allerede for sent… Vi snakkes snart

  6. Hei dere! Godt å høre at dere har bestemt dere for hva som skal skje, og enda bedre å høre at dere virker veldig komfortable med valget deres. Det er ikke noe nederlag å sende båten hjem. Jørgen, jeg gleder meg til at du kommer heimat! 🙂

    • Ja, vi har det bra med det! Og vi gleder oss også til å komme hjem igjen. Jeg kommer kanskje innom deg en tur før jeg reiser til Kristiansand. Jørgen

  7. Kul att läsa era reseskildringar Läser dom och Habibis som ni träffade på Kap verde öarna

    • Ja, men det er gøy at du følger med. Lenge siden vi har sett noe til Fradrik på Habibi. Martinique tror jeg det var.

  8. Som langturseilere kjenner vi oss godt igjen i alt som skal ordnes og fikses. Vi har nok med å ordne landtransport ( ca. 30 landmil) av vår egen båt, Albatross, opp til Donau, og kan knapt ane hvor mye greier det er , å få en båt over Atlanteren. Som andre innsendere støtter vi deres beslutning, og spesielt fordi Maixien skal sendes til weissbier-land. Dersom alt går etter planen, noe det sjelden gjør, glir Albatross ut av de tyske kanaler ca. 15.juli. vedTravemûnde i Østersjøen. Hvor er Mette Mat Max da? Kanskje i samme farvann- det hadde i tilfelle vært konge!
    Hilsen Hanne og Jørn fra Albania

    • Hei hei

      Det hadde vært konge, men vi ligger nok dessverre fortøyd i fedrelandet da… Uansett snakker vi støtt og stadig om dere og at vi håper på å møtes igjen, så det må vi prøve å få til! Og hva var forresten sivilstatusen til deres datter?

  9. Så dumt, men vi møtes igjen snart. Når man vil noe- så gjør man det. Sørlandet, Vestlandet, Sogn:) Det får vi til. Godt at båten deres kommer trygt i havn- for ikke å snakke om at mannskapet gjør det.
    Vi har vært en uke I Montenegro. Her er det akkurat som på vestlandet med høye fjell og en lang fjord. Dette er faktisk Europas sørligste fjord- og med fjelltopper opp til 2000 meter!
    Vi føler at vi er på Hardangervidda. Været er likedan med sol og regn, lyn og torden og hagl. You never know. I morgen forsvinner vi til Dubrovnik, da nærmer vi oss Serbia med stormskritt, hvor vi skal ta opp båten.
    Sivilstatus datter- singel og student???

    Vi snakkes.
    Dere er verdens beste gutter- og perfekte svigersønner……
    Klem fra Hanne og Jørn

Kommentarfeltet er stengt.